Jeg husker lite av min barndom.
Veldig lite. Men det jeg husker - alle de utrolige bruddstykkene - er temmelig
dystert. Det er ingen grunn til å huske barndommen. I alle fall ikke min.
Hvorfor i all verden er
psykologer opptatt av barndommen? Ingen har hatt en god barndom. Det er bare
sentimentale krek, grusomme sentimentalister, som tror at barndommen var flott.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar