Veggene kommer...

Veggene kommer nærmere, nærmere og nærmere, som om stuen har tenkt å kvele meg. Jeg er redd, men mitt blikk er ganske klart (jeg tror i alle fall det), og det er ingen grunn til sterk frykt eller angst. Jeg er glad at jeg slipper å forholde meg til folk nå. Her er jeg trygg. Der ute er det vanskelig å leve. Det er så forferdelig mange inntrykk. Jeg husker hvordan mitt liv var. Jeg har det kanskje ikke bedre nå, men jeg føler meg likevel tryggere. Jeg husker jeg var redd for at folk skulle utnytte eller invadere meg. Ja, jeg var faktisk redd for at andre mennesker ikke var lojale, og jeg var veldig følsom i forhold til skjulte meninger bak kommentarer folk kunne komme med. Skjulte meninger?